Hester kan snakke med lyd, men de har få lyder til rådighet. Humring brukes som en vennlig hilsen, vrinsking kan brukes til å rope til andre hester på lang avstand, skriking og hvining brukes ved slåssing og krangling og hestene kan også stønne ved store anstrengelser og smerter.

Til det aller meste av den øvrige kommunikasjonen bruker hester kroppsspråk. Når vi samarbeider med hestene må vi også bruke kroppsspråk til kommunikasjon.

Vi bruke det som på fagspråket kalles hjelpere. Det er vanlig å regne at vi har fire primærhjelpere og tre sekundærhjelpere. Primærhjelperne er vekt, sjenkler, sete og tøyler. Sekundærhjelperne er stemme, pisk og sporer. Sekundærhjelperne skal ikke brukes alene, bare som en forsterking eller nyansering av primærhjelperne. Bortsett fra stemmen er alle hjelperne kroppsspråk. Tøyler, pisk og sporer brukes for å overføre kroppsspråket vårt til hesten.

Hesten er ekspert på kroppsspråk, så den oppfatter også mye som vi mer eller mindre bevisst viser med kroppen vår. Ting som kroppsholdning, blikk, retning, fokus og energinivå gir hesten viktig informasjon om oss.

Når vi kommuniserer med hesten bruker vi noe som kalles «trykk og ettergift». Når vi gir en beskjed til hesten med kroppsspråk opplever hesten et mentalt eller fysisk trykk. Et fysisk trykk kan for eksempel være at vi drar i leietauet for å si til hesten at vi skal gå. Et mentalt trykk kan være ubehaget hesten føler hvis vi nærmer oss den på en dominant måte. Når hesten opplever et trykk vil den reagere for å bli kvitt trykket, for eksempel begynne å gå. Vi må gi ettergift, det vil si fjerne trykket, akkurat når hesten gjør det vi ønsker. Da forstår hesten at det var lurt å begynne å gå når noen drar i leietauet og den vil gjøre det samme neste gang også.

Det er helt avgjørende for kommunikasjonen med hesten at vi bruker ettergift på riktig måte. Hvis vi ikke gjør det riktig vil ikke hesten vite hva vi ønsker at den skal gjøre! Så lenge hesten gjør det vi vil, skal alltid trykket være borte.

De fleste jeg snakker med om dette nevner at hesten klistrer ørene bakover når den er sint. Det stemmer, men det aller meste sier hesten med andre og ofte mindre tydelige signaler. Den vil for eksempel vanligvis starte med å snu hodet og se på det den vil foreslå. Så venter den litt for å se hva vi svarer, hvis vi ikke reagerer regner den med at vi er enige i forslaget. Hvis vi ikke er enige må vi bruke tøylene til forsiktig å snu hestens hode så den ser på det vi ønsker å gjøre, for eksempel å ri videre i stedet for å stoppe og spise. Hvis den vil foreslå at vi skal slutte å trave og heller skritte, vil den redusere hastigheten litt og se hvordan vi reagerer. Hvis vi ikke gjør noe, tror hesten at vi er enige og slutter å trave. Hvis vi ikke er enige må vi svare på hestens forslag med å gi litt sjenkel eller smatte for å si at vi skal fortsette å løpe.

Siden hestene bruker blikkretning for å foreslå er det viktig at vi også bruker blikket vårt. Vi må alltid vri overkroppen slik at brystet vårt peker den veien vi vil at hesten skal gå. Da blir det lett for hesten å oppfatte hvor vi ser og det hjelper den å forstå hva vi vil at den skal gjøre. Dette fungerer fordi hestens øyne er plassert på siden av hodet slik at den kan se oss selv om vi sitter på hestens rygg. I tillegg vil vekten endre seg når du snur deg og det hjelper også hesten til å forstå hvor du vil at den skal gå.

En rideøkt er egentlig bare en lang samtale med hesten på kroppsspråk. Vi foreslår at vi skal gjøre noe, for eksempel svinge, hesten svinger slik den tror at vi mente og sier samtidig med kroppsspråket: «var det slik du mente?» Oftest blir svingen litt for skarp eller slak, så vi svarer kanskje «nei, sving litt til» med hjelperne. Hesten svarer «sånn da?» ved å svinge litt mer og vi svarer for eksempel «nei, nå ble det litt for mye». På den måten kommuniserer rytteren og hesten hele tiden mens de rir.

Forskjellen på en dyktig rytter og en mindre erfaren rytter er ofte at den dyktige rytteren har lært seg å forstå og å svare på signalene fra hesten. Etter hvert blir dette automatisert slik at rytteren kan snakke med hesten uten å måtte tenke på hvordan han skal kommunisere.

Hvis vi ikke kommuniserer med hesten på riktig måte, kan det få store konsekvenser for hesten og for vårt forhold til hesten. Hester som opplever at de ikke har innflytelse over eller kan påvirke sin egen situasjon kan utvikle noe som heter lært hjelpeløshet. Da blir de apatiske, resignerte og deprimerte og de vil ikke stole på menneskene de treffer. Lært hjelpeløshet vil også påvirke hormonbalansen i hesten og det kan føre til at hesten blir mer mottakelig for alvorlige sykdommer. Hvis vi kommuniserer godt med hesten vil den oppleve at vi ser hestens behov og gir fornuftige svar på hestens forslag. Da vil den føle at den har mer kontroll og innflytelse over sin egen situasjon og vi får en nysgjerrig, aktiv og leken hest som ønsker å jobbe sammen med oss.