Hestens fordøyelse er bygget etter samme prinsipp som menneskets fordøyelse, men i funksjon er det mange forskjeller. Nå skal vi følge maten gjennom hestens fordøyelse. Hesten er planteeter, og i naturen spiser hesten mens den går de fleste av døgnets timer. Framtennene er laget for å kutte og rive av forplantene, vanligvis gress. Med jekslene lenger bak i munnen knuser hesten maten og blander den med spytt før den svelges. Spyttet gjør maten mer flytende og lett å svelge, samtidig som det regulerer pH -verdien i maten.

I hestens magesekk, som er liten i forhold til hestens størrelse, blandes maten med magesyre. Syren dreper bakterier i maten slik at hesten ikke blir syk. I vår mage skilles det også ut magesyre, men bare når vi spiser. I hestens mage dannes det syre alltid, uavhengig av om hesten spiser. Hvis det går for lang tid mellom hver gang hesten spiser vil det dannes så mye syre at hesten kan få magesår. For å unngå dette må det ikke gå mer enn fire timer mellom hver gang hesten spiser. Det er veldig viktig at alle som har ansvar for hester kjenner til dette. Etter en snau time i magen sluses maten videre til tynntarmen i små porsjoner.

Når maten kommer til tynntarmen er den blandet med magesyre og andre fordøyelsesvæsker og har blitt tyntflytende. Fett, proteiner og lett fordøyelige karbohydrater (stivelse og sukker) fordøyes og suges opp i tynntarmen. Hvis stivelse eller sukker som ikke er fordøyd kommer forbi tynntarmen, kan hesten få diare, kolikk eller forfangenhet.

Fra tynntarmen kommer maten til hestens stortarm. Dette er et felles navn på det som kalles tykktarm og blindtarm hos mennesker. Stortarmen er, som navnet sier; stor. Den kan romme opp til 140 liter. Når maten kommer til stortarmen er det bare tungt fordøyelige plantefibre igjen. De kan ikke hesten fordøye selv, så den trenger hjelp. I stortarmen er det mange milliarder bakterier som hjelper til med å bryte ned plantefibrene til næringsstoffer hesten kan utnytte. Bakteriene lever i symbiose med hesten, bakteriene får næring fra maten hesten spiser og hesten får gjort om ufordøyelig mat til næringsstoffer den kan leve av. For at bakteriene skal få tid til å bryte ned plantefibrene blir maten i stortarmen i rundt 1,5 døgn før tarminnholdet går videre. I den siste delen av tarmen suges vesken ut slik at de ufordøyde restene blir til hestemøkk.

Hester er planteetere og den viktigste maten for hester er gress og høy. Sammen med halm kalles dette for grovfôr. Det er viktig at så stor del som mulig av hestens næringsbehov blir dekket av grovfôret og absolutt minimum er 1,5 kg TS pr 100 kg hest daglig (TS er forkortelse for tørrstoff og er den delen av fôret som ikke er vann). Det er viktig at grovfôret har god kvalitet, det må ha passelig næringsinnhold for hest og det må ikke inneholde bakterier eller mugg som er farlige for hesten. Grovfôret må også være passe fuktig, 65 – 85% TS er bra for hester. Det vanlige høyet hester fôres med består av 5 – 6 forskjellige gressarter. Dette er en mer ensidig diett enn ville hester har og det er ofte nødvendig å gi hesten ekstra tilskudd av vitaminer og mineraler. Til høytytende konkurransehester er det vanlig å regne ut hva som trengs for hvert næringsstoff, men for tur og kosehester kan det være tilstrekkelig å gi et ferdig kosttilskudd.

Mengden grovfôr hesten trenger er avhengig av flere faktorer. Hvilken type hest det er, hvor gammel den er, hvordan den brukes og hvordan næringsinnholdet i fôret er vil være med å påvirke behovet for grovfôr. Vi må fôre hesten slik at hesten ikke har mer enn tre til fire timer opphold uten mat. Hester med stort næringsbehov kan ofte få fri tilgang på grovfôr, det vil si at det ligger fôr framme så hesten kan spise når den vil. Hester som lett blir for tykke må fôres ofte med små porsjoner eller de må få grovfôr med lavt næringsinnhold. Vi kan også bruke forskjellige innretninger som gjør at hesten bruker lang tid på å spise, for eksempel finmaskede høynett.

Hvis det blir kaldere enn ca 7 grader må hesten bruke ekstra energi for å holde varmen. Hvis du fôrer med grovfôr trenger hesten ca 1% mer fôr pr grad temperaturen synker under 7 grader. Hvis du gir ekstra fôr i form av kraftfôr må du regne 1,5% ekstra pr grad. Dette skyldes at bakteriene som lever av grovfôret i hestens stortarm utvikler varme når de bryter ned fôret. Denne varmen får hesten «på kjøpet». Kraftfôr fordøyes i tynntarmen og gir ikke noe varme ut over hestens egen forbrenning.

Hester med ekstra høyt energibehov kan trenge kraftfôr i tillegg til grovfôret. Dette kan blant annet være hester i hard trening, drektige hopper eller gamle hester. Hovedbestanddelen i kraftfôr er korn, men det tilsettes også andre næringsstoffer, vitaminer og mineraler. Det produseres mange forskjellige typer kraftfôr med forskjellige egenskaper tilpasset forskjellige typer hester. Mange hesteeiere tror at det er ekstra viktig å bruke riktig type kraftfôr og glemmer at det er grovfôret som er hestens viktigste kilde til næring.

Siden kraftfôr er et karbohydratrikt fôr må det fôres på riktig måte. Får hesten for mye om gangen kan fôret gå gjennom tynntarmen uten at hesten rekker å absorbere alle karbohydratene. Da vil de komme ut i stortarmen og gi feil-gjæring. Ph i tarmen kan bli så lav at bakteriene dør og det kan føre til at hesten blir alvorlig syk. For å unngå dette bør man ikke gi mer kraftfôr enn nødvendig, 0,4 kg pr 100 kg hest pr dag anbefales som maksimum. Skal hesten ha mye kraftfôr er det best å dele det opp på flere fôringer. Kraftfôr bør gis rett etter at hesten har spist høy, da vil maten bevege seg langsommere i tynntarmen og gi hesten mer tid til å absorbere næringsstoffene. Det er også viktig at kraftfôret bløtes med vann før fôring, tørt kraftfôr vil klistre seg på tennene. Dette kan føre til at hesten får huller i tennene.

Når du endrer på hestens fôring, må endringene skje gradvis over 1 – 2 uker. Fordøyelsen til hesten og særlig bakteriene i stortarmen trenger tid til å tilpasse seg det nye fôret. For raskt fôrskifte kan gi hesten alvorlige sykdommer, blant annet kolikk og forfangenhet.

Det er vanlig å lage en fôrplan for hver hest, som viser hvor mye og hvilken type fôr hesten skal ha. Fôrplanen henges opp lett synlig for de som skal fôre. Med utgangspunkt i hestens behov for energi og næring, høyanalyse og kraftfôrets innholdsfortegnelse kan vi regne ut hvor mye hesten trenger av de forskjellige fôrtypene. Utregningene kan gjøres manuelt, da bruker vi tabeller for å finne hestens næringsbehov, men nå er det mer vanlig å bruke dataprogrammer til dette, for eksempel PC horse.

Vi må sjekke at fôrplanen stemmer ved å følge med på hestens hold. Det vil si at vi må sjekke om hesten blir tykkere, tynnere eller holder seg passe tykk over tid. Dette kan gjøres på flere måter, vi kan veie hesten hvis vi har stor nok vekt, vi kan måle hestens omkrets rett bak frambeina og vi kan følge med på hvor mye fett hesten har på kroppen.